3. til 15. desember 2011

Ved Ingvar Botnen.

Turen gikk i regi av Senterpartiets studieforbund, med finansiering fra Norad, og for min del også via et stipend fra Voksenopplæringsforbundet.

Formålet med turen var å se på den virksomheten Sp driver i Tanzania, som faller i to kategorier: For det første driver partiet selv studiesirkler på grasrotnivå i fylket Mtwara Rural, som ligger lengst sør i landet på kysten mot Det indiske hav. For det andre støtter partiet spare- og lånegrupper for kvinner på øya Pemba, en del av øygruppen Zanzibar som ligger lengst nord på den samme kysten. Disse spare- og lånegruppene drives gjennom samarbeid med Care international, de er involvert i næringsutvikling, og assosiert med dem er også en virksomhet for å involvere kvinner mer i politikken på øygruppa. Dessuten skulle vi på en (egenfinansiert!) safari, og å ha litt tid til å slappe av og reflektere et par dagers tid før vi dro tilbake.

Dette er et dokument der alt jeg kommer på og synes er nevneverdig fra turen er tatt med. Det er gjort litt faktasjekking, og en del forsøk på å rydde opp i ting som virker motsigende eller ufullstendige. Dokumentet skal være et underlag for andre produkter som er mer konsistente, som for eksempel presentasjoner til møter. Ellers har jeg satt egne kommentarer inn som fotnoter.

Deltakere på turen: Magne Rifsgaard (Meland Sp), Ingvar Botnen (Oslo Sp), Hilde Furuseth Johansen (leder, styret i SpS), Signhild Stave Samuelsen (SpU), Gina Maria Grønlien Østmoe (sekretær, SpS), Inger Bigum (SpS), Anne Marie Leirfall (SpS), og Appia Mkoba (SpS). De tre siste møtte resten av delegasjonen i Tanzania.

		Figur 1: Stedene vi besøkte i Tanzania.

Reisen ned

De fem første som er nevnt over møttes om morgenen 3-12-11 på Schiphol flyplass, Amsterdam, dit vi hadde kommet med fly fra forskjellige steder i Norge.  Vi fløy så videre sammen i en stor, og ganske fullpakket, jumbojet til Dar es Salaam i Tanzania, med en mellomlanding på en flyplass ved Kilimanjaro. Vi brukte mye av dagen på å fly over Middelhavet og Sahara. Noen steder i Sahara må det har regnet ganske nylig, for der var ganske mange store sjøer å se.

Figur 2: Det hadde regnet i Sahara

På Kilimanjaro-flyplassen tømtes jumbojet’en nesten helt. Det sier litt om hva slags trafikk det kan være på skråningene opp til Kilimanjaro, og i nasjonalparkene Serengeti og Ngorogoro!

Vel framme i Dar es Salaam viste det seg at bagasjen til de av oss som hadde reist fra Gardermoen ikke var kommet fram, og den måtte ettersendes. På den andre siden traff vi, etter at det praktiske og byråkratiske var vel overstått, Anne Marie.

Alt første kveld hadde vi problemer med hotellet, som hadde sagt det var plass til alle ved bestilling, men som det viste seg ikke hadde det likevel.  Detaljene omkring hvordan dette og de påfølgende hotellproblemene ble løst trenger jo ikke alle å vite. Men det er kanskje symptomatisk på en begrenset hotellkapasitet, som igjen kan være en indikasjon på økende økonomisk aktivitet.

Neste dag skulle vi videre til vårt første bestemmelsessted, Mtwara, som er en by ved kystem av Sør-Tanzania, ikke så langt fra Mozambique. Flyet vi skulle følge tidlig om morgenen var kansellert, og vi fikk plass på et som gikk litt ut på ettermiddagen.

På flyplassen i Dar es Salaam møtte vi igjen en engelskmann som vi hadde hatt litt kontakt med på veien ned fra Schiphol. Det viste seg at han også skulle til Mtwara, og at han jobbet for Statoil, som skal være med på å bore noen letehull etter gass utenfor den tanzanianske kysten der.  Det var ny informasjon for oss. Oljeindustrien er på vei inn i det utkantområdet som Sp har sett seg ut til å drive demokratiutvikling i, og som er et av de fattigste i Tanzania! I følge vår hjemmelsmann er det planlagt boring av 23 hull, og Statoil skal ha interesser i tre av dem.

Men vi kom oss fram til flyplassen i Mtwara litt ut på ettermiddagen, traff Inger Bigum og Appia Mkoba og møtte Afrika slik man venter Afrika skal være. Dar es Salaam var på sin måte afrikansk, det også. Men her så vi noen karakteristiske «juletrær», som var fulle av blomster, kvinnene gikk sine fargerike klær langs veikanter og jernbanespor med bører av det ene og det andre på hodet, det var små salgsboder for frukt, mat, vann osv langs veien, menn syklet sakte av gårde med store stabler trekull stablet bak på sykkelen, landskapet var afrikansk. Og så videre. Her er en grein av et  «juletre»:

Figur 3: "Juletreet" blomstrer.

SpS’ prosjekter for demokratiutvikling

Aktiviteten i Mtwara har en forhistorie. SpS har hatt et liknende prosjekt i tiden 2005-2009 i Magu, en by i nærheten av Victoria-sjøen i Tanzania. Magu-prosjektet ble i etterkant evaluert av et par forskere fra NIBR (Norsk institutt for by- og regionplanlegging, se http://www.nibr.no/filer/2009-16.pdf). Forskerne fant positive virkninger av prosjektet, men hadde også innvendinger. De kritiske bemerkningene gikk noe på pengebruk, noe på uklarhet i hva som var den egentlige motivasjonen til lokalbefolkningen for å delta i prosjektet – var det interesse for de demokratiske prosessene i området, var det håp om pengestøtte til andre ting enn demokratiutvikling, var deltakelse premier gitt fra partiledere, …? – og noe på for sterk tilknytning til en parlamentsrepresentant fra et bestemt politisk parti. SpU hadde et tilsvarende prosjekt rettet mot ungdomspolitikere i samme område, og det kom i tillegg litt kritikk omkring nødvendigheten av å ha to såpass like prosjekter – særlig når det viste seg at de målgruppene til de to prosjektene ikke var så forskjellige i praksis.

Senere fikk Sp støtte til et nytt prosjekt, denne gangen lokalisert i omlandet til byen Mtwara ved kysten av det sørlige Tanzania. Materiellet som ble utviklet til bruk i Magu brukes, med noen modifikasjoner, om igjen i Mtwara. I stedet for å samarbeide med bare en politiker, samarbeides det nå med Tanzanias demokratisenter, TCD, Tanzanian Center for Democracy. TCD er en felles organisasjon der fire partier med representasjon i parlamentet er med, og som har demokratiutvikling som mål.

Målet med prosjektene er å fremme demokratiet i Tanzania gjennom å øke kunnskapen om det på grasrotnivået. Det finnes et omfattende og ambisiøst system i Tanzania for å involvere alle i hvordan samfunnet drives, og dette systemet er tilpasset at borgerne ofte har lite skolegang, gjennom at det er finmasket og tilrettelagt for allmenn deltakelse. De minste enhetene i systemet er «sub-village», som er grupper på 50 eller flere husholdninger. Neste enhet er «village», som består av minst fem sub-villages, neste nivå er «wards», etc. Det velges representanter  til råd på alle nivåene, men fordi kvinner ofte står svakt og ikke naturlig velges til rådene, er det også et system med «special seats» som skal sørge for å rette opp ulikheter.

Siden der er muligheter for villet eller ufrivillig feil- og misbruk av midler og posisjoner, og mye korrupsjon, antar Sp at det å styrke samfunnsborgernes muligheter for deltakelse og innsikt i de folkevalgtes gjøren og laden vil styrke folkestyret, og bidra til økt levestandard uten at det er nødvendig med andre spesielle tiltak og støtteordninger.

I denne forbindelsen kan det nevnes en kuriositet: Da en Sp-delegasjon besøkte provinsadmini­stratoren i Magu i desember 2008, ba han om å få en kopi av valgloven, for den hadde han ikke!

Mtwara

Studiesirklene

Sp’s tilnærming til problemet med å etablere demokratisk styring i et samfunn med lavt utdanningsnivå er å organisere studieringer på grasrotnivå, omtrent som Studieforbundet også gjør i partiorganisasjonen i Norge. Studieringene skal ha ledere. Disse velges ut av partiorganisasjonene til partiene man arbeider med gjennom TCD, og det tas hensyn til kjønnsbalanse o.l. Deltakerne i studiesirklene rundt om i landsbyene inviteres etter interesse, kjønn, partitilhørighet mm, slik at rettferdige fordelinger oppnås. Det er opptil 20 deltakere i en studiering, og det er i alt 32 ringledere under opplæring til enhver tid. Studiearbeidet følges opp av en feltansvarlig  som jobber for prosjektet  i Mtwara. Aktiviteten har en styringsgruppe med representanter for partiene, TCD og SpS.

Ringlederne samles i «workshops» med forskjellige temaer, og får der opplæring i nytt stoff. Før vår delegasjon kom, hadde de fått opplæring i ledelse, kjønnsspørsmål mm, og da vi kom til Mtwara5.12.2011, var det en ny workshop med representasjon på sub-village, village og ward-nivå som sto på dagsordenen.

Bildet nedenfor viser workshop’en. Ved bordet i midten sitter en sekretær, som m.a. noterer seg hvem som ber om å få ordet. Til høyre for henne sitter ordstyreren, og til høyre for ham igjen står Appia Mkoba, som er litt av en nøkkelperson i prosjektet. Opprinnelig tanzanianer, nå bosatt i Hordaland. Hun foreleser på swahili, som er et det offisielle språket i Tanzania. Møtet har også en «timekeeper», som passer på tidspunkt for pauser, og lengden på pausene.

Figur 4: Workshop for studielederne i demokratiprosjektet i Mtwara. Midt i rommet er møtesekretær og ordstyrer, til høyre for dem SpS' Appia Mkoba. Tredjemann fra høyre på den forreste benken til venstre er "timekeeper". Det var en forsamling med god møtekultur

Til stede på møtet var også en representant fra de lokale myndighetene  med ansvar for valg etc , som bisto med forklaring av lover og regler omkring valg, samt representanter fra sentralt hold for de fire politiske partiene som er med i prosjektet, pluss programansvarlig for TCD.

Studiesirklene er bygget opp omkring kurshefter. Forrige workshop handlet altså om ledelse og likestilling, og alle deltakerne hadde fått kurshefter om dette temaet. Da vi kom inn i workshop’en, hadde studielederne nettopp begynt på emnet sub-village, eller hamlet, i et nytt temahefte. Vi kunne følge med på diskusjonen via en tolk.

Da spørsmålet om hva rådene på sub-village-nivået kunne gjøre for å begrense spredningen av HIV og AIDS, kom det opp en del forslag:

·         Man kunne begrense ungdommens muligheter til å få tak i palmevin.

·         Sub-village-lederne kunne være mer pågående med å eksponere utro ektemenn.

·         Visse tradisjonelle danser kunne foregå om dagen, i stedet for om natta.

De aller fleste i området er muslimer, og det gjaldt de studieringlederne som var samlet til workshop også. Det som er nevnt over gir litt innsikt i landsbylivet, og viser at islam kan være en ganske så fleksibel religion når det gjelder å tilpasse seg seder og skikker i nye områder.

En særegenhet ved reglene for møter i landsby- og sublandsbyrådene er at medlemmer kan erklæres ”mentally unfit” til å møte. På et rollespill i løpet av kurset spilte en av mennene full, og noen andre spilte svirebrødre. Det er tydeligvis ikke så lett å være rådsleder alltid, for dette var det en utfordring å ordne opp i.

Mtwaras historie

På kvelden, etter workshop’en, hadde vi middag sammen med lokale folk som var involverte i prosjektet. Vi fikk en innledning om byen og distriktets historie ved Mohammed Junja, som ahhde grunnlagt den lokale avdelingen av regjeringspartiet CCM, eller «the ruling party», som de gjerne kalte seg og ble kalt.

CCM er en arvtaker etter TANU, partiet til Julius Nyerere, mannen som styrte landet etter at det ble uavhengig. Den første tiden var Tanzania en ettpartistat, styrt av TANU, men i 1994 gikk landet (visstnok etter initiativer fra CCM selv) over til å være flerpartistyrt. Grunnloven er ellers ikke endret, den står fremdeles som om landet er en ettpartistat. Det pågår en omskrivning av grunnloven til å reflektere at Tanzania nå er en flerpartistat.

Etter Arusha-erklæringen i 1967 ble Tanzania en sosialistisk ettpartistat. Men det sosialistiske eksperimentet var ikke så vellykket, og sosialismen er nå et tilbakelagt stadium, tillike med ettpartisystemet.

Junja beskrev en utvikling fra tiden da Tanzania (eller Tanganyika, som landet het før det gikk i union med Zanzibar) ble overtatt av engelskmennene etter første verdenskrig og fram til i dag. Opprinnelig eksisterte ikke byen Mtwara, og regionen ble styrt fra Mikindani, en liten by lenger nord på kysten, mens den ellers viktigste byen i området var Lindi, et enda lengre stykke oppover på kysten. I Lindi var det nemlig en god havn. Det var lite folk i området, men av forskjellige årsaker kom det mange fra stammen Makonde opp fra Mozambique, som da var en portugisisk koloni. Så i dag er det mest makonder som bor i området, men der skal også være fire andre stammer. Forholdet mellom stammene er godt, sa Junja.

Mtwara ble grunnlagt som en havn i forbindelse med at et engelsk firma ville dyrke og eksportere peanøtter[1]. Det ble planlagt en jernbane, og byen ble anlagt med et romslig og ryddig gatenett. Den overtok som provinshovedstad etter Mikindani – mer om Mikindani senere.

Hvordan byen er anlagt kunne vi selv se – etter nok en hotellforvikling som Inger fikk ordnet opp i for oss, ble vi innlosjert i et lite men ganske bra hotell som lå nær sentrum av byen. Men rundt oss var det godt med plass. Vi ble vekket av hanegal, og ved siden av hotellet så vi et snekkerverksted av aller enkleste slag, men som ikke desto mindre framstilte møbler til husbruk. Med godt med plass rundt til spankulerende høner, ungdom med mye fritid og kvinner som gikk med slepende flip-flop-sandaler på beina og sine bører på hodet. Det var som i en vanlig landsby, og ikke i en by med 93 000 innbyggere.

I følge Moh. Junja er det også i da harmoniske forhold mellom de politiske partiene i området, på samme måte som det er gode forhold mellom stammene. Han var også opptatt av det han så på som en god utvikling innen adgangen til skoler – det er nå mye bedre muligheter til å få utdanning – og kommunikasjon – tiden da det tok to dager å reise til Dar es Salaam på dårlige veier er slutt, nå kan man kjøre bil både enkelt og raskt.

Etter innlegget til Junja var det en runde med spørsmål og svar. Undertegnede var nysgjerrig på hvordan de lokale politikerne møtte den nye petroleumsaktiviteten i området. Svarene gikk på at folk måtte være oppmerksomme på at det ville komme endringer, at det var behov for flere hoteller, at rettigheter til bruk av land kunne være et problem (se her også referat nedenfor fra forelesningen dr Benson Bana hadde for oss om tanzaniansk politikk mot slutten av reisen), at utenlandske investorer måtte bidra til landets utvikling, og at det var under planlegging fabrikker for produksjon av sement og kunstgjødsel som kunne ta av noe av den gassen som eventuelt måtte bli produsert. Det var ingen som satte forbrenning av fossilt brennstoff inn i en sammenheng med klimaendringer, selv om det så ut til at disse problemene var litt kjent.

Svart magi

En av kveldene vi var i Mtwara, var det tydelig en opprømt stemning i gata utenfor hotellet. Ungdommer løp usikkert opp gata og tilbake igjen. Det var tydelig roping av en menneskemengde et stykke unna, og vi kunne se litt svart røyk som steg opp. Etter en stund begynte det å smelle der nede, det kjørte forbi lastebiler med politifolk med skjold, hjelmer og batonger, det ble satt opp sperringer som ble flyttet nedover gata, det kom også en lastebil med sivilkledte med automatvåpen, som vi også gikk ut fra var politifolk. Så begynte det å smelle nede i gata, og det kom drivende en irriterende lukt som vi antok var tåregass. Sjåføren vår, Moses, fikk skikkelig problemer med det.

Senere fikk vi, via Moses med flere, en forklaring på hva som hadde skjedd.

Tre heksedoktorer var blitt tilkalt av folk fra området for å finne ut om der var noen onde ånder der som skapte problemer. Heksedoktorene så seg ut et hus der de mente det var slike ånder, muligvis på grunn av at det hadde foregått noe negativt eller kriminelt i huset, og ba om å få komme inn for å drive ut åndene. Her var det noe med liten skrift: Hvis det etter utdrivelsen på nytt skjedde noe, slik at onde ånder fikk fotfeste i huset, var det ikke huset men huseieren det var noe galt med, og derfor ville huseier måtte dø.

Huseieren var lederen for CCM, det regjeringsbærende partiet i Tanzania, sin avdeling i Mtwara by. Han ville ikke ha noe av noen åndeutdrivelse, og ringte politiet. Samtidig begynte det å samle seg en menneskemengde rundt opptrinnet.

Det kom etter kort tid tre-fem politifolk, og de ga seg til å være brutale og å banke løs for å drive folk og heksedoktorer unna. Dette fant menneskemengden seg ikke i, de drev politifolkene bort, og satte fyr på motorsyklene. Og så eskalerte begivenhetene som beskrevet over. Men opptøyene ga seg tydeligvis etter politimobiliseringen, det var ikke tegn til noen etterdønninger av noen slag.

Vi ble ellers forklart at vi kunne se hvem som var heksedoktorer på en ting: De går kledt i svart. Det kunne være moderne eller tradisjonelle klær, men de er svartkledte.

Og dagen etter, da vi var på tur i felten, passerte vi tre meget svartkledte skikkelser i en veikant. De ble pekt ut som slike som driver med magi av vårt reisefølge fra TCD. Ved en annen anledning fikk vi også pekt ut en ung dame i moderne men svarte klær, som skulle være lærling i heksedoktorfaget.

Mikindani

På vår andre dag i Mtwara brukte vi formiddagen til en tur til Mikindani, nabobyen som tidligere var tyskernes administrasjonssete i området, men som nå er et sted som tiden har passert. Nesten.

Tyskerne hadde bygget et stort, befestet bygg øverst på en bakketopp med utsikt over byen og havna som et militært sett forsvarbartpunkt for sine militære styrker og administratorer. Ved foten av bakken var det på samme tid satt opp et bygg som tjente som slavemarked (se nedenfor), og like i nærheten av dette var et stort område oppbygget som fengsel. Det setter deres motiver for å kolonisere Tanganyika, som det het, i et underlig lys!

Figur 5: Det gamle slavemarkedet i Mikindani, Tanzania.

Som sagt hadde tyskerne satt opp et svært solid bygg som de ville ha som sitt militære og administrative hovedkvarter i området. Dette forfalt etter at Mtwara ble den viktigste byen i området, inntil en engelsk frivillig organisasjon, Trade Aid, hadde fattet interesse for den, og satte den i stand slik at den kan brukes som et luksushotell. Vi var innom der og fikk oss en lunsj, og kunne se hvor stilig og fint det var gjort. Jeg antar at det er samme organisasjon som har begynt restau­reringen av et hus misjonær og oppdagelsesreisende dr. David Livingstone skal ha bodd i[2] før han la ut på sin siste ekspedisjon inn i det afrikanske innlandet.

Figur 6: Tyskernes gamle kolonihovedkvarter ligger rett opp bakken fra slavemarkedet, og er nå restaurert for å fungere som luksushotell. Småkarene vi traff var veldig innstilt på at vi skulle ta «pitcha» av dem, og de satte stor pris på å se resultatet på skjermen på kameraene!

Kontrasten mellom luksusen på hotellet og levekårene til folk nede i byen var stor, og jeg forstår det slik at strid om land og bruken av det er noe som kan true den indre stabiliteten i Tanzania. Dette eksempelet er dog ikke så ekstremt – det blir anledning til å kommentere det ytterligere i kapitlet om Pemba nedenfor, og dr. Benson Bana fra universitetet i Dar es Salaam var også inne på dette i sin forelesning for oss mot slutten av turen. Utbyggingen i Mikindani var jo gjort av en frivillig organisasjon, og det virket som om den var interessert i å bygge opp stedet som et tilbud til nokså velhavende turister, men restaureringen av slavemarkedet og huset Livingstone skal ha overnattet i pekte vel kanskje på en interesse for å gi lokalbefolkningen noen inntekter av turistene. Dette i kontrast til det vi senere ble fortalt om hotellutbygging på Pemba, der de internasjonale luksushotellene trenger folk bort fra deres næringsdrift på strendene.

Figur 7: Ikke alt er like luksuriøst i Mikindani.

Veier og trafikkultur

Onsdag 7. desember var vi ute i felten for å så hvordan det gikk med studiesirklene. Undertegnede var med på den lengste turen, som gikk til landsbyene Ndembaleo og Nanyamba, sørvest for Mtwara by. Peanøttdyrkingen som engelskmennene prøvde seg med gikk jo ikke så bra, men i dag er det cashewnøtter som dominerer. På vår vei ut til landsbyene passerte vi gjennom store områder beplantet med cashewnøttetrær.

Veiene og trafikkulturen her må kommenteres. Veiene rundt Mtwara så for en stor del ut til å være nokså nybygde, de var på toppen av høye fyllinger, og det var stort sett romslig med plass til stikkrenner ved siden av dem. Men kvaliteten på veidekket var så som så – jeg har aldri vært med på en så skranglete kjøretur før. Stedvis måtte sjåføren kjøre sakte på første gir, andre steder var det slikt vaskebrett at jeg måtte velge om jeg skulle knipe tennene sammen eller ha munnen halvåpen.  Om jeg valgte et kompromiss mellom de to alternativene, ble det en voldsom skrangling av tennene i munnen. Fast veidekke vil bety store forbedringer – drastisk øket komfort for de veifarende og bedre gjennomsnittshastig­heter!

Trafikkulturen var ganske enkelt de sterkestes rett. Fotgjengere vek for sykler, sykler for motorsykler, motorsykler for personbiler osv. Når alle aksepterte det gikk det ganske bra, selv om jeg noen ganger ble betenkt over hvordan syklister forsvant ut i buskene når vi passerte. Det var også på denne turen at vi passerte tre svartkledde heksedoktor-typer stående nede i grøftekanten.

Syklene fortjener også en kommentar. De var tydelig det kanskje viktigste framkomst- og transportmidlet for folk flest i utkantstrøk. Jeg forstår det slik at de for det meste er importert fra Kina.  Menn som syklet rolig og adstadig omkring med lass av ett eller annet – men svært ofte tre sekker med trekull – bakpå sykkelen, var å se over alt. Jeg kan ikke huske at jeg så kvinner som syklet, og det ville kanskje vært vanskelig med de omfattende gevantene de var iført, det kan være en del av forklaringen. Jeg tror sykkeltrenere ville hatt kommentarer til måten det blir syklet på, for av en eller annen grunn var avstanden fra setet og til pedalene oftest alt for kort. Syklistene fikk derfor ikke strukket føttene skikkelig ut når de tråkket, de syklet med krokete knær. Og da vet alle som ser på Tour de France at man får ikke full effekt av tråkket, og det går saktere enn det kunne.

Studiesirklene i Ndembaleo og Nanyamba

Sirklene på begge disse stedene var innstilte på at det ikke skulle diskuteres partipolitikk, men heller selve demokratiet.  Begge steder hadde sirklene fullført den første sirkelen om demokrati, ledelse og kjønn, og de var altså klar til å ta fatt på sirkelen som var tema for workshop’en for studiesirkelledere i Mtwara by, nemlig folkestyret på sub-landsby og landsbynivå.

Før vi la ut på turen fikk vi vite at studiemateriellet til sirkelen hadde hatt en god effekt hos tre av de kvinnelige deltakerne. De hadde fortalt at da de viste det til mennene sine, hadde mennene begynt å ta del i husarbeidet og å gi rom for kvinnene og deres meninger på en annen måte enn før. Det kan jo være at dette kom av de gode grunnene til at det skulle være sånn som ble referert til i studieheftet, men det kan også være respekten for det skrevne ord som gjorde det.

Vi (Anne Marie, Gina, Signhild, undertegnede, tolk Mketo Shaweshi, sentral politiker fra CUF (Civic United Front) og  sitt partis representant i Technical Committee i TCD, pluss representanter for den lokale styringsgruppen i prosjektet) hadde med oss en del spørsmål som et utgangspunkt for møtet. De er nedenfor oversatt fra engelsk til norsk, med referater fra møtene. Referatene er tatt fra mine notater, som er tatt i full fart og derfor er ikke alltid så lette å tyde, også for meg selv. Jeg noterte ikke hvem som sa hva, siden tolken sammenfattet og oversatte mange svar under ett.

Det er en del analfabetisme i Mtwara-området – 60 % av alle barn begynner på folkeskolen, bare omkring 30 % fullfører denne.  Jeg vet ikke hvor stor grad av analfabetisme der er blant studiesirkeldeltakerne. Det kan også være at kunnskapen til språket swahili er noe begrenset, siden hovedspråket i området er språket til den største stammen, makonde.  De som ikke snakker swahili er analfabeter, fordi swahili er språket lærerne underviser på.

Det var 16 av til sammen 20 stykker som møtte oss fra studiesirkelen i Ndembaleo, 19 fra sirkelen i Nanyamba. Ordføreren/lederen for landsbyrådet i Ndembaleo var til stede under det meste av møtet vårt. I Nanyamba var holdningene i landsbyrådet til sirkelen mer negativ, se nedenfor.

1.      Hvordan studiesirkelen fungerte.

a.      Hvordan var frammøtet fra menn, kvinner og ungdom?
Ndembaleo: Kvinnene deltok mer, men alle var med.Vi hadde møter på mandager og torsdager.
Nanyamba: Noen forsvant mot slutten av sirkelen, noen for å ta seg av gårdene, andre for å høste cashewnøtter. Møter på fredager.

b.     Hvem av menn, kvinner og ungdom deltok mest aktivt

                                                              i.     I å stille spørsmål?
Ndembaleo: Alle stilte spørsmål.
Nanyamba: Nesten alle stilte spørsmål.

                                                            ii.     Ved å diskutere?
Ndembaleo:
Nanyamba: Vi gikk inn i spørsmålene.

                                                          iii.     Hvorfor tror dere det ble slik?
Ndembaleo: Det var viktig å forstå nye ting, å forstå målene med sirkelen, vi trengte dyp forståelse av begrepene.
Nanyamba:

c.      Var der noen uenigheter?
Ndembaleo: Det skjedde.
Nanyamba: Det var noen uenigheter.

d.     I så fall, hva dreide de seg om?
Ndembaleo: Husker ikke.
Nanyamba:

e.     Hvordan håndterte dere uenighetene?
Ndembaleo: De ble løst.
Nanyamba: Der var ingen uenigheter med konflikt.

2.      Materialet til studiesirkelen.

a.      Var der noen vanskelige ord i studiematerialet? I så fall, gi eksempler.
Ndembaleo: Der var vanskelige ord, men vi forstår dem nå.
Nanyamba:

b.     Hva syntes dere var det mest interessante temaet i studiematerialet?
Ndembaleo: Ledelse, funksjoner, evner. Alle temaer er interessante. Ungdom er nevnt. Kvinnene synes det samme.
Nanyamba: Demokrati, ledelse og kvinner/kjønn.

c.      Har dere vist studiematerialet til noen andre? I så fall, til hvem? Hva sa de om det?
Ndembaleo: Har vist materialet til andre, de synes det er interessant. Har vist det til ungdom, til og med barn, for at de skal vite noe om politikk. De andre synes materialet er fint.
Nanyamba: Har vist til venner, familie, naboer. Noen av dem er interessert.

3.      Virkninger

a.      Hva syntes naboer, familie og venner om at du har vært med i en studiesirkel?
Ndembaleo: Vi vil gjerne øke antallet deltakere. Noen av oss vil inkludere familiene våre.
Nanyamba: Der er mye interesse i sirkelen, for mange (som er interessert)?

b.     Har du lært noe nytt?
Ndembaleo: Har lært nytt om demokrati, om kvinners muligheter til å være ledere, om kunstige begrensninger for kvinner.
Nanyamba: Bevissthet om demokrati var nytt. Ledelse – vi var ikke vant til at forskjellige partier sitter sammen. Dette var et stort spørsmål under siste valg. Det er nytt at partiene sitter sammen.

c.      Har du delt kunnskapen med noen? I så fall, med hvem?
Ndembaleo:
Nanyamba: Vi har delt kunnskap.

4.      Utfordringer og hindringer

a.      Hva slags utfordringer, hvis noen, møtte dere?
Ndembaleo: Vi trenger mer pengestøtte til penner, skrivebøker. Det var noen problemer med ektemenn, men nå deltar kvinnene.
Nanyamba: Før dette møtet ble stolene på dette møterommet tatt til et annet rom, for at folk skulle kunne sitte og se på tv.  Landsbyrådet og denne gruppen er forskjellige, rådet har vært negativt. Våre familier har velsignet (?) vår deltakelse.

b.     Hvordan løste dere dem?
Ndembaleo:
Nanyamba:

c.      Har dere forslag til hvordan de kan løses?
Ndembaleo:
Nanyamba: Vi må lære oss å håndtere problemet med landsbyrådet. Vi vil gjerne informere ledelsen høyere oppe i partiene om det, slik at de kan be de lokale lederne om å samarbeide med oss.

Figur 8: Studiesirkelen i Ndembaleo. Småbarna var med på møtet, og å se hvordan mødrene tok seg av dem måtte kunne bringe fred i sinnet til hvem som helst, etter min mening!

Figur 9: Studiesirkelen i Nanyamba. Tolken vår, Mketo, står i rød t-skjorte til høyre. Det er ganske store aldersforskjeller i gruppa. De hadde diskutert dette, og spørsmål omkring alder og ledelse.

I Nanyamba fikk vi opplyst at en av deltakerne i sirkelen hadde tuberkulose. Hun ba oss om å bidra med penger, slik at hun kunne skaffe seg medisiner til behandling. Hun fikk ikke det, bortsett fra at tolken vår, Mketo, gav henne et mindre beløp. Jeg hadde vondt av dette. Men det er en god grunn: vi ønsker at folk skal ha ønsket om å lære det studiesirkelen handler om, og ikke at folk skal melde seg på sirklene fordi de håper å få andre goder. Se kritikken i NIBR-rapporten som er nevnt på side 7 . Vi kan tenke oss at det at denne syke damen var med i sirkelen bidro til å legge en demper på stemningen der. Og hvis vi hadde bidratt med penger til behandlingen, ville folk andre steder meldt seg på sirklene med alle mulige slags andre motiver enn å lære mer om lokaldemokrati. Men det var surt å dra derfra uten å kunne gjøre noe.

På vei tilbake fra Nanyamba til Mtwara ble vi ellers stanset av en politimann, som kikket grundig inn i bilen, og som så dunket knyttneven i bilsiden som tegn på at vi kunne fortsette. Vår tolk Mketo forklarte at politimannen så etter om der var en konduktør i bilen, dvs en som krevde inn penger fra passasjerer. Dersom det hadde vært en konduktør der, ville vedkommende ha måttet betale en bestikkelse til politimannen for å kunne fortsette. Mketo sa at det mange steder er slik at på slutten av dagen samler politimestrene sammen alle bestikkelsene som har kommet inn, og fordeler dem mellom tjenestemennene. Han nevnte dette som et eksempel på hvor utbredt korrupsjon er i landet.

Studiegruppene i Nunu og Nalingu

Vi delte oss i to grupper når vi besøkte studiegrupper. For at dere skal få et bedre bilde av aktiviteten Sp har i Tanzania, tar jeg også med Inger Bigums referat fra de besøkene hennes gruppe gjorde. Hun har vært primus motor i denne aktiviteten lenge, og har nok et bedre øye for hva som foregår enn undertegnede. Det vil dere se av kommentarene som hun knytter til referatene. Fotnotene er mine.

Ziwani Ward  -  Msakala Village – Nunu Hamlet[3]

Denne gruppen tilhørte CHADEMA-partiet[4].  Studielederen kom fra CHADEMA, men alle medlemmene tilhørte  CCM[5]. Hamlet chairperson var til stede på møtet.

14 personer til stede.  Gruppen er på 20.  Av de 14 var det 3 ektepar.  Gruppen møtes 3 ganger i måneden. Noen ganger må de kansellere på grunn av jordbruksaktiviteter. De ønsker å ha inntektsbringende aktiviteter ved siden av studiemateriellet.

Kvinner og menn hadde deltatt like aktivt.

De sa at de hadde gjort seg ferdig med Studiemateriell trinn 1, og at de ikke hadde funnet det vanskelig.

Videre sa de at de nå forsto mer enn før, og at kvinnene nå var mer aktive i møtene.

Utfordringer

Hvordan motivere flere til å delta i gruppen – spesielt kvinner og ungdom.

Hvordan motivere flere  til å delta på landsbymøter. De forstår ikke viktigheten av å delta.

KOMMENTARER

Referatet fra denne gruppen er ikke komplett. Det var fordi  Appia bestemte seg for å fasilitere  etter en annen rekkefølge og klarte å forvirre stakkers Inger som er en ganske rigid person som foretrekker å følge opplagt  løype!

Denne gruppen var veldig svak.  Vi fikk også vite i etterkant av møtet at av de 20 medlemmene i gruppen var det 7 analfabeter. Og at de to ungdommene som hadde snakket mye i møtet heller ikke kunne lese og skrive. Ingen i denne ”hamlet” (underlandsby ) sendte barna sine på skole, selv ikke lederen for  underlandsbyen.  Selv studieringlederen er nesten analfabet.  Det var en kvinne i gruppen som snakket mye. Hun fortalte i etterkant at hun var den første som hadde sendt sine barn på skole. Og at noen andre så vidt hadde begynt å gjøre det samme.

DENNE GRUPPEN VIL TRENGE TETT OPPFØLGING!

Ziwani Ward – Nalingu Village

Denne gruppen tilhørte CCM.

Den startet i september med 15 medlemmer. Nå er de 21. Det er 12 kvinner og 8 menn.

Av de 14 som var til stede var det 11 fra CCM, 2 fra CHADEMA  og 2 fra CUF[6].

De møtes 2 ganger i måneden, 15 og 30.  I tillegg til studiearbeidet, har de en spare- og låneaktivitet. De sparer 500 Tsh hver gang. De må betale en bot dersom de er fraværende fra møter.

Studiemateriellet

De har gjort ferdig 5 kapitler.

3 ut av 20 er analfabeter. De får hjelp ved at man leser høyt for dem slik at de også kan forstå. Alle sa de forsto innholdet i studiemateriellet.

De har ingen kvinnelige ledere på landsbynivå. Før visste de ikke at kvinner kunne være kandidater til  valg.  Nå forstår de at kvinner kan og at de kan ha posisjoner i landsbyen og andre steder.

Det viktigste temaet i Studiemateriellet var Godt Lederskap.

Spredning

Noen folk har spurt om å få se og bruke studiemateriellet. Men ingen av kvinnene var blitt spurt om dette.  De som er blitt spurt, har ikke vist det, men har anmodet de som spurte om å komme på møter for å høre og forstå. De som kom, og så, ble interessert og  noen av dem er blitt med i gruppen.

Oppmøte har vært godt. Noen ganger kommer andre aktiviteter i veien, som akutte hendelser. Dem må mennene håndtere, slik at det er kvinnene som har høyest oppmøte i gruppene.

Kvinner og menn deltar like aktivt. Når studieringlederen stiller spørsmål til en kvinne, MÅ hun svare!

Lærdom

At kvinner kan være kandidater til valg

Effekt

Å bringe kunnskap hjem til familien leder til endringer.

Utfordringer

Ingen. Alle er enige om at de er nyttig for dem å delta. Det er ikke noe problem at deltagerne er fra forskjellige partier.

KOMMENTARER

Dette var en sterk gruppe. Virket veldig åpne og hadde mye å bidra med. Vi observerte at det var en albino og en person med  bare ett øye medlemmer i gruppen.

Dar es Salaam

8. desember dro vi tilbake til Dar es Salaam fra Mtwara. Der hadde vi møter med den norske ambassaden i Tanzania, og med Sps samarbeidspartner CARE.

Dar es Salaam var et knutepunkt for oss på turen, og for oss som var på førstereis var det også første møte med Tanzania og Afrika. Når vi gikk inn for landing om kvelden, la vi merke til at selv om hus og bakgårder var opplyst, var der ingen gatelys. Veiene var stort sett ikke asfaltert, men der var noen brede og gode veier med fast veidekke også. Når vi hadde landet, kom vi ikke langt fra flyplassen i retning hotellet vi skulle overnatte på før vi merket overgangen fra alminnelig bra veidekke som vi er vant til det, til humpete grus- og jordveier med store ujevnheter i veidekket og digre sølepytter. Det hang en lukt over plassen som det viste seg var trekull – en lukt som jeg senere lærte betydde at vi var i eller nærmet oss bebygd område.

Hotellene hadde en tendens til å være fulle i Dar es Salaam, slik at vi ikke i realiteten fikk de rommene som var bestilt og bekreftet. På veiene var det stort sett alltid kø, noe det ble sagt var helt uvanlig for ti år siden.

Et trist syn var alle dem som gikk langs bilkøene, bærende på ting de håpet de kunne selge. Det gikk å få kjøpt alt mulig rart – ikke bare vann, brus og aviser, men cdspillere, dvd’er – rekorden tror jeg var en som prøvde å selge stumtjenere. Selgerne må jo få anerkjennelse for pågangsmot, men det de prøvde på var ganske desperat også. Jeg forsto det slik at dette var folk som hadde flyttet inn fra landsbygda for å prøve lykken i byen.

Den norske ambassaden

På ambassaden møtte vi Veslemøy Salvesen, som er politisk sekretær. 

Hun fortalte først litt om en dansk undersøkelse av korrupsjon, som ble holdt tilbake av tanzanianske myndigheter til for to måneder siden. Den viste blant annet at folk ikke visste hva de skulle gjøre når de kom borti korrupsjon.

Videre fortalte hun om valget i 2010. Resultatet av dette var en skikkelig kalddusj for det partiet som tradisjonelt har hatt makten, nemlig CCM. For det første gikk den samlede valgdeltakelsen ned fra 80 % til 42 %. For det andre beholdt CCM makten i parlamentet, men det ble valgt inn såpass mange representanter fra andre partier at landet for første gang har en reell opposisjon.  CCM har nå grunn til å frykte at mange av deres tradisjonelle velgere er på vei bort fra partiet via sofaen. [7]

Grunnloven ble (som tidligere nevnt) skrevet for en situasjon med en ettpartistat, men det er nå underveis arbeid med en ny grunnlov som gjenspeiler at landet nå har et demokratisk flerparti­system. Inspirert av Kenya er det kommet mange innspill fra velansette NGOer, for eksempel fra Tanganyika Law Society, en sammenslutning av pensjonerte dommere.  Det er et generelt ønske om å begrense presidentens makt. Det er imidlertid få som tror at en ny grunnlov kan være klar til neste valg, som er i 2015.

Landet har ikke hatt den tradisjonelle delingen mellom høyre og venstre som vi kjenner. Men CCM, som altså er og har vært det statsbærende partiet, er arvtakeren til TANU, partiet til landets første leder Julius Nyerere. Han og TANU var sosialistisk orienterte, og jeg mener at jeg fanget opp litt kritikk av dem for på planøkonomisk vis å ha drevet utbygging av landet gjennom sentrale vedtak som ble satt ut i livet gjennom til dels omfattende endringer i livene til folk flest[8].

TANU var altså lenge det eneste tillatte partiet, men det har nå åpnet opp for en flerpartistat, gått bort fra sine planøkonomiske tilbøyeligheter, og skiftet navn til CCM. Det er i alle fall et parti med sosialistiske tradisjoner, og som sådant har det fått en utfordrer, CHADEMA, som er det største opposisjonspartiet i parlamentet, og som er stiftet og drevet av forretningsmenn.

Salvesen beskrev CCM som et parti som er litt paranoid ovenfor lobbyorganisasjoner, og som tror at alle er mot dem. De tror CHADEMA står bak slik virksomhet, og ser også den norske ambassaden som noe som ligner en slik lobbyorganisasjon.  Videre er det en utbredt oppfatning i CCM at sivilsamfun­net ikke er modent for demokrati. Opposisjonen i landet støttes utenfra, og CCM er kritisk også til dette.

50 % av tanzanianerne mener at domstolene og politiet er de mest korrupte. Dette betyr ikke nødvendigvis at de mener at dommerne som gruppe er så korrupte – når folk svarer slik, kan det være på grunn av sine erfaringer med for eksempel trafikkpolitiet. Jamfør det som er skrevet over om at en dommerforening er med på å gi innspill til utformingen av ny grunnlov.

For tiden regjerer CCM og partiet CUF sammen på Zanzibar, og de stemmer sammen i parlamentet også. CCM, CHADEMA, CUF og et fjerde lite parti, UDP,  ”eier” TCD[9], organisasjonen som koordinerer prosjektaktivitetene  i Mtwara-regionen. Det er de fem politiske partiene som er partnere.

CHADEMA, det største opposisjonspartiet – som altså også er næringslivsorientert – er på mange måter et protestparti.  De har truet med å mobilisere i gatene, noe som har ført til at regjeringspartiet CCM har forbudt samlinger i gatene – på tvers av forsamlingsfriheten.

Det er ellers god pressefrihet i Tanzania.

På slutten av møtet orienterte vi i Sp-delegasjonen om våre aktiviteter i Tanzania. Salvesen kommenterte vår nedenfra og opp-tilnærming til demokratibygging med å si at man fra offisielt norsk hold kanskje hadde satset vel mye på «tilbudssiden» i demokratiutviklingen, og tilsvarende lite på «etterspørselssiden».

CARE International

Etter ambassadebesøket, der vi ikke fikk lov til å fotografere, dro vi til hovedkvarteret til Sps samarbeidspartner CARE Internationals[10] avdeling i Tanzania. Der møtte vi landleder Paul Baker og Leticia Pima. Leticia er også kjent for dem som var på det siste ulandsseminaret til SpS.

Tanzania er et av ca. 70 land der CARE har aktiviteter, og i Tanzania har organisasjonen aktiviteter på noe sånt som 48 forskjellige steder. De har vært i landet siden 1994, og bruker nå US$ 15 millioner der per år.

Aktivitetsformer i Tanzania er:

·         Mikrofinans, det vil si  både spare- og lånegrupper (som fungerer uten eksterne långivere, og som CARE mener fungerer godt) og tradisjonell mikrofinans. CARE mener spare- og lånegruppene også fungerer som opplæring for de som ønsker å gå videre og benytte eksterne mikrofinans-långivere.

·         WAGE (Women and Girls Empowerment), samt ZAGE som er det samme på Zanzibar og Pemba.

·         Skogplanting. Paul sa at i Afrika er skog ikke bruket på en måte som er bærekraftig, det tas ut mye mer enn tilveksten, og man må nå 200 km bort fra Dar es Salaam for å finne skog som er noenlunde uberørt av behovet for ved/trekull til brensel. Skogplantingen støttes av m.a. den norske regjeringen.

·         Mødrehygiene

·         Utdanning

·         I Mtwara-regionen: Kvinner i jordbruk – forsøk med dyrking av kassava og sesam.

WAGE implementeres i mange regioner på fastlandet og på Zanzibar og Pemba. Bruk av grupper er en god måte å bygge programmer på. Spare- og lånegrupper er en måte å forberede folk på å bruke mikrofinans.

Et nytt felt for CARE i Tanzania er arbeid mot omskjæring av kvinner. De har laget en film om det fra Afar-regionen i Etiopia. Kjønnsrelatert vold er ellers økende. Grunnen kan være at kvinner nå tjener mer og menn mindre.

CARE har 220 ansatte i Tanzania, 12 av dem er utlendinger.  Organisasjonen ønsker å gå over fra å ha ansatte til å ha partnere.

Figur 10: På veggen utenfor møtesalen på CAREs hovedkvarter i Dar es Salaam er alle giverorganisasjonene nevnt, og det er dem Magne Rifsgaard fra Meland her peker på.

Safari med komplikasjoner

Etter dagen i Dar dro vi tidlig av gårde med et lite fly for å dra på (egenfinansiert!) safari i Selous Game Reserve. Det er en stor park, og blant annet sies halvparten av Tanzanias elefanter å bo der.

Flyet var lite og trangt for en som er vant til større rutefly, men det tok oss til en liten flystripe der vi ble sluppet av.

Vi ventet at det skulle være noen til å ta mot oss etter at vi hadde landet, for å ta oss videre på vår safari. Men ingen viste seg. Og vi fikk vite at flystripen vi landet på lå 40 km unna Ndovu Lodge, som var navnet på stedet der vi skulle overnatte.  Ndovu betyr visstnok elefant på swahili.

Figur 11: Er det noen som har forbindelse på mobilen sin? Sps utsendte er fullstendig på bærtur ved Ndovu Camp.

En guide fra et annet overnattingssted forbarmet seg over oss. Han trodde han visste hvor vi skulle, og kjørte oss dit med vår bagasje: til Ndovu Camp – som slett ikke er det samme som Ndovu Lodge, viste det seg også. Dermed ble det mye strev for å finne om noen hadde dekning på mobilen, slik at vi kunne komme i kontakt med turarrangøren og manager’en på lodgen, og få en ordning på hvordan vi kunne komme videre.

Neste trekk ble at den velvillige guiden tok oss med videre. Vi stoppet i en landsby og kjøpte mobilkort til ham, slik at han som hadde dekning og snakket swahili kunne komme på nett. Fra landsbyen dro vi videre til bredden av Rufiji-elven – siden ingen kom og hentet oss med bil, kunne vi heller ta en elvesafari, var tanken. Elvesafari var ellers på programmet sammen med landsafari, så det var kanskje ingen dårlig idé.

Men da elvesafaribåten kom, og guiden på båten hadde tatt vårt reisefølge med bagasje i øyensyn, mente han det var utrygt å ta med seg alt og alle på elva. Jeg gikk og satte meg i båten, og må si at den også kjentes utrygg – det virket som om glassfiberen var i ferd med å gå i oppløsning. Så da i tillegg en av guidene guide rådet meg til å ikke sitte mer enn to meter fra land, grunnet mulighet for krokodilleangrep, gikk jeg opp igjen.

Så sto vi på bredden av Rufiji, og var like mye på bærtur som før. Og forhandlingene varte og tiden gikk.

Stort mer afrikansk enn her ved bredden av Rufiji tror jeg ikke noe kan bli. Rett nok var der bil og båt med påhengsmotor. Men den brede elva gled sakte forbi, noen karer staket seg utpå i en båt laget av en uthulet trestamme, og kvinner sto i elvekanten og vasket klær. Disse uthulede trestammene, stokkebåtene som de også kalles, var imponerende store. Å lage dem må være et ikke lite stykke arbeid. Damene ville sikkert heller hatt en vaskemaskin, men uansett var de svært grasiøse og elegante i arbeidet sitt. Dessverre ville de ikke fotograferes. 

Etter hvert kom en eldre kar i en eldre Landrover. Han skulle ta oss gjennom reservatet og til lodgen. Så da ble det safari på oss, etter at til sammen ni personer med bagasje hadde stablet seg inn i en bil med plass til seks – sjåføren snakket bare swahili, så båtguiden ble med som tolk.

Figur 12: Båtguiden (i rød t-skjorte) mente det var utrygt å ha med alle sammen på båtsafari. Vi ville reise sammen, så båtsafari ble det ikke noe av.

En av guidene mente at vannet i Rufiji er veldig bra, og at det uten videre kan drikkes. Magne og jeg så ned i elvevannet, sikten var ikke på så mange centimeter. Vi reserverte oss noe mot den meningen.

Det var blitt seint, vi måtte være ute av parken før mørket falt på, så turen gikk fort. Når vi fikk øye på noen dyr, var det vi som ropte til sjåføren at han måtte stoppe. Så fikk vi noen sekunders kaotisk fotografering, før han hastet videre igjen. Ellers stanset han med ikke så lange mellomrom for å fylle vann på radiatoren.

Figur 13: Fra tid til annen stoppet sjåføren for å fylle vann på radiatoren.

Vi hadde ellers ikke kjørt mange meterne inn i parken før vi så dyr, så det var tydelig vi var kommet til et riktig sted. Vi så vortesvin, bavianer, sjiraffer, sebra, gnu, impala, kudu, elefanter, flodhest – men dessverre ingen løver, tross at en av utsendingene iherdig prøvde seg på en løvelokk.

Det kom også en regnskur, og selv om vi skalket lukene, rant det små fossefall inn i bilen.

Etter vår frustrerende dag og sterkt amputerte og hastige safari kom vi fram til lodge’en i skumringen. Det var en fin plass, og vi fikk godt med mat. Men vi ville nok ha satt mer pris på beliggenheten og oppvartningen dersom resten av dagen hadde vært mindre strevsom.

Figur 14: Dyr var det mange av. Denne sjiraffen drikker - fra hovedveien gjennom reservatet.

Figur 15: Vi kan ikke klage på utsikten fra restauranten på Ndovu lodge. Men manager'en, her stående til høyre, fikk, tror jeg nok, flere diskusjoner med Inger Bigum (damen med sort håndveske) i etterkant av dagens fadeser.

Hotellene

Overnattingsstedene våre fortjener en liten ekstra omtale. De første hotellene vi var booket inn på, i Dar Es Salaam, Mtwara og Dar igjen, viste seg å ikke ha plass til oss, helt eller delvis. Det skapte mye frustrasjoner, spesielt for Inger og Anne Marie, som styrte med det hele. Den første natta i Dar måtte vi overnatte på to forskjellige steder, i Mtwara hadde Inger booket oss inn på et hotell som ikke hadde plass i det hele tatt så vi måtte ty til et helt annet et, og tilbake i Dar var det bare delvis plass på det hotellet vi ønsket oss. Det ordnet seg til slutt, etter at Inger hadde hatt mye strev. På Pemba hadde vi et helt OK hotell, på safarien var det nokså greit etter min mening, og de siste par nettene var vi hos Egil Wisløff Nilssen og hans strandkreasjon, se egen kapitel nedenfor.

De to første hotellene, i Dar og Mtwara, lå som små, hvite festninger i områder der standarden var forholdsvis fattigslig. De hadde høye gjerder rundt bygningen, og for godt mål kom det inn vakter med store geværer som holdt vakt over oss om natta.

Jeg synes de fleste stedene var ganske ok. De hadde stort sett til felles at et eller annet ikke funket. Det kunne være strøm, luftkjøling, varmtvann – alt var nokså upålitelig, og lomme- eller pannelykter var nødvendige. Men det var rent, vi kunne levere inn klær til vask om kvelden og få dem tilbake rene og strøkne neste morgen, og vi fikk som regel en grei frokost å starte dagen med.

Det er mulig å reise lett

Da jeg var uten bagasje de første par-tre dagene, måtte jeg klare meg med det jeg hadde med meg i håndbagasjen, og jeg lærte at i det kystnære og varme Tanzania kan man reise lett. I tillegg til det du hadde på deg trenger du en ryggsekk og en handlepose av nylon til å legge ting og tang i når man skal gjennom flyplasskontroller, slik at man ikke blir så mye heftet ved diskene der. Videre tannkrem og ‑børste, en Sunlight-såpe (som også er nokså ålreit som hårsjampo), ekstra klesskift (som jeg kjøpte i Dar), et lite kamera, GPS (hvis du er nerdete nok), malariatabletter, middel mot insekter og mot kløe hvis du likevel blir stukket, Imodium og toalettpapir (beredskap mot magetrøbbel), lomme- eller hodelykt, kanskje mobiltelefon, pass og penger. Hotellenes raske klesvaskservice sørger for at du er nokså ren og pen til enhver tid. Kanskje en pakke knekkebrød med to tuber ost. Kanskje en paraply. Alt i alt blir ryggsekken ganske lett.

Siden temperaturen gjerne ligger på 28-31 grader C der vi var og luftfuktigheten var ganske høy, blir man lett klam. For meg varte effekten av dusj og kroppsvask ikke lengre enn fem minutter, så var jeg like seig som før. Det betyr at klærne klistrer seg til kroppen, og det igjen betyr at klær bør være lette og løstsittende.

På Pemba med CARE

10. desember dro vi videre fra Selous via Dar es Salaam til øya Pemba. Denne og naboøya Unguja, som utgjør øygruppen Zanzibar, har av historiske årsaker en særstilling og en viss grad av selvstyre i forhold til resten av landet Tanzania.

Det er omkring 500 000 innbyggere på Pemba. Hovedstaden heter Chakechake, men vi skulle til nordenden av øya, og til Wete, som er den viktigste byen der. Det er her CARE har sine kontorer på Pemba.

Figur 16: CARE-folkene i Dar es Salaam sa at verdens beste mangoer er å få på Pemba, og beskrev hvor man kunne få kjøpt dem. Vi trodde dette var stedet, men skulle kanskje ha kjørt noen hundre meter lenger. Men, selv om dette bare var verdens nest beste mangoer, var de framifrå uansett. De var store, smeltet på tungen, og var veldig søte.

Vi ble tatt imot av CAREs representanter på Pemba, og etter et måltid på Times restaurant i Wete – med god lokal mat, og preget av vertinnens smak og store vilje til gjestfrihet – dro vi videre til møte med CARE-folkene.

Siden Pemba og Unguja har en viss grad av selvstyre, har sublandsby- og landsbyrådene mindre betydning, og politisk utnevnte folk har mye av makten. Grunnen er litt lurvete politisk, etter hva jeg forsto: Mens det er regjeringspartiet CCM som styrer på Unguja og Pemba, er det en del misnøye med dette særlig på Pemba. Landsbyene der hadde en tendens til å velge råd der CCM var i mindretall, og landsbyledere fra partiet CUF. Derfor har CCM innført en annen inndeling, kalt shehia (som svarer til en annen enhet, ward, på fastlandet, i følge Inger B. [11]). Shehiaen har det meste av det reelle styringsansvaret og ressursene, og shehia-lederne er oppnevnt av sentralstyret på øyene i stedet for å være folkevalgte. Dermed har rådene mistet mye av  makten til folk som er ansatt av de sentrale myndighetene, dvs, CCM. På fastlandet ville en shehia-leder være Village Executive Officer (VEO), men der har det valgte landsbyrådet mer makt, og VEO’en desto mindre.

For oss tilreisende så Pemba ut til å være et ideelt sted for all biologisk relatert næringsvirksomhet, men vi ble fortalt at det er variasjoner med årstidene, og at for eksempel grønnsaker ofte importeres fra fastlandet. Grunnvannet er aldri lenger nede enn sju meter, men vanninfrastruktur mangler, og da blir det mangel på grønnsaker i deler av året. Hovedinntektskilde er dyrking av nellikspiker. Men dette er en inntektskilde som er sårbar for klimaendringer.

Vi var der under innhøstingen av nelliken, det lå nellikspiker til tørk på matter langs veiene, og den gode lukten av dem kunne vi nyte både titt og ofte.

Inger syntes det var blitt stille i gatene i Wete sammenlignet med sist hun var der, med mange stengte butikker. Hun spurte seg for, og fikk vite årsaken. Den var at en kort tid før vi kom til Pemba, hadde en ferge forlist på vei fra Unguja til Pemba, og mange forretningsfolk fra blant annet Wete var blant de omkomne[12].

Prosjektpresentasjoner

CARE har fire prosjekter på Pemba, og vi møtte alle disse med deres kontaktpersoner.

WAGE

WAGE (Women and Girls Empowerment), v/Ali Abdallah Mbarouk. Driver med spare- og lånegrupper i landsbyene. Gruppene møtes ukentlig, og har tre personer med forskjellige nøkler, som alle må være tilstede for at den felles kassen, som er en fysisk boks med tre ulike låser på, skal kunne åpnes. I kassen kan det skytes inn penger som man får aksjer for, og medlemmene i gruppen kan låne fra kassen til næringsprosjekter, helsebehov mm.

Spare- og lånegruppene var opprinnelig bare for kvinner, men nå er det inntil 30 % menn i gruppene. Grunnen er at kvinnene trenger at menn forstår hva som foregår i gruppene, og kan støtte dem.

CARE har begynt å forslå renter på lånene, som ellers hadde en tendens til å ikke bli betalt tilbake så fort som de skulle. Pemba og Unguja er muslimske, og dette går litt på tvers av Islams holdninger til utlån av penger, der renter er forbudt[13].

Opprinnelig skulle det være maksimalt 100 000 tanzanianske shilling i kassene, det vil si omkring Nkr 360,-, men denne grensen kan nå fravikes, og det finnes kasser med flere millioner tzh. Gruppene er dog et stykke unna å kunne starte egne banker, til det kreves flere hundre millioner shilling.

REMA 1000 (du leser riktig!)

REMA 1000 v/Hakum Sanani. Prosjektet lærer kvinnegruppene opp i hvordan de kan markedsføre sine produkter, det vil si å prøve å gi produktene en kvalitet og en presentasjon slik at de har en øket omsettelighet og kan gi bedre priser.

Prosjektet til Hakum støttes økonomisk av REMA 1000 i Norge, via CARE. CARE har, slik jeg forstår det, sett på prosjektforslaget, funnet at det er forenlig med CAREs formål, begynt å få støtte til prosjektet fra REMA, ansatt Hakum, og fra januar 2011 er det i gang.

Dette ser ut til å være mer enn en tilfeldighet for et utrenet øye, men Inger B. Forklarer at REMA 1000 valgte hvilket prosjekt de ville støtte før oss, og de støtter heller ikke de samme gruppene som Sp, så det er altså ikke REMA 1000s pr-byrå som er ute og trikser her.

Utgangspunktet for engasjementet på Pemba skal ha vært at kvinnene, som de som er med på WAGE, hadde det trangt økonomisk. Der var en viss næringsvirksomhet blant dem, men produktene skal ha vært av lav kvalitet, og det var små markeder for dem. REMA 1000-prosjektets mål skal være å øke overskudd. Det har kontakt med 148 grupper, og arbeider tett med 45 av disse. Noen av gruppene har blitt tatt med til salgsmesser for å lære mer om markedet. De må også lære å eksponere seg, og de må lære om verdikjeder. Hakum pekte på såpeproduksjon som noe som kan kaste godt av seg, men der bedre kvalitet og presentasjon trengs. Det arbeides med å få kvalitetsstempler på produkter. Det er ikke noe mål å få fram ting som kan selge i Norge, selv om noen håndverksprodukter kan være salgbare.

Produkter som det arbeides med er såpe med dufttilsetninger som nellikspiker og andre aromatiske stoffer, kokosnøttolje, håndarbeider og stearinlys. Andre aktuelle produkter med mindre fokus er keramikk og planteskole.

HIMA

HIMA (Hifadhi ya Misitu ya Asili) v/MassoudHamad. Bakgrunnen er at deler av øya er avskoget eller har skog som er i dårlig forfatning grunnet uttak av virke til brensel for matlaging o.l. Det ble også nevnt andre motiverende faktorer for prosjektet, som ønske om å redusere klimautslipp gjennom å binde karbon og om å nyte godt av tilskudd til skogplanting gjennom klimakvoter. Prosjektet skal nå sine mål gjennom nyplanting, men også gjennom opprettelse av lokale skogråd, som har myndighet til å lage forskrifter om bruk av skogen, og å håndheve disse. [14]

Dette ser ut til å være noe som er svært moderne. For noen år siden fikk den amerikanske økonomen Elinor Ostrom Nobels minnepris i økonomi for sitt arbeid med det som kalles «allmenningens tragedie», der problemstillingen er hvordan man skal få til god forvaltning av felles, knappe ressurser. Etter studier av m.a. skogforvaltning i Nepal kom hun til at slik forvaltning kan bli god dersom de som er avhengige av ressursen også har juridiske rettigheter til den, slik at de kan forebygge misbruk og evt straffe misbruk hvis det skjer. Representanter fra Pemba hadde, så langt jeg kan forstå, vært i Nepal og på fastlandet for å lære om hvordan dette fungerte der[15].

Det er et problem for slike prosjekter i Tanzania (og i resten av Afrika, vil jeg tro) at husholdningene må ha brensel til å koke mat med, okke som. På Pemba, som andre steder, skaper dette «lekkasjer» ― når tilgangen til ett skogsområde begrenses, flyttes uttaket av brensel til andre områder, som altså får øket belastning.

Ikke desto mindre er det nå tolv skogråd som dekker 29 av shehia’ene på Pemba.

Systemet har to store utfordringer: For det første er det store forventninger til hvilke inntekter som kan komme fra kjøp av karbonkvoter[16], og for det andre er det vanskelig å finne annet arbeid til dem som hadde sysselsetting i skog som nå er vernet. Et alternativ til å brenne ved og trekull tatt fra skogene er å bruke gass – som må importeres. Nå er det lagt en sjøkabel fra fastlandet og ut til øya, finansiert med norske midler, noe som kan sikre mer stabil forsyning.  I alle fall var det stabil strøm på hotellet i Wete. Elektrisitet er dyrt, og det er på tale med en solid prisøkning.

I regi av HIMA er det nå på Pemba plantet 400 000 småtrær som er levert av lokale krefter – de er dyrket fram av lokale enkeltbønder og nærings- og sparegrupper i regi av WAGE, WEZA og andre som er mobilisert og opplært av HIMA-staben. HIMA er også med på å identifisere steder som bør beplantes, lærer opp landeiere/skogråd, og er med på utplantningen, som skjer i regntiden.

WEZA

WEZA (Women Empowerment in Zanzibar) v/ NadraSubeit Ali. Tar sikte på å bedre kvinners situasjon sosialt og økonomisk. Aktiviteter er dyrking av grønnsaker og håndarbeid. Prosjektet har et samarbeid med en organisasjon av tanzanianske kvinner i media via CARE, og prøver også å få kvinner valgt inn i styre og stell. Her er det dessverre slik at selv om kvinnene blir valgt inn, har de liten makt på grunn av at shehia-leder (se ovenfor) ansatt  av de zanzibariske myndighetene har altfor mye makt. Dog er det ennå slik at 30 % av plassene i landsbyrådene er spesielle plasser satt av for kvinner. WEZA delte ut 400 radioer til spare- og lånegrupper, slik at de kunne følge med på valgkampen i 2010.

WEZA-gruppene drev tidligere hovedsakelig med spare- og låneaktiviteter, men har nå (vha REMA 1000/Hakum!) kommet i gang med næringsvirksomhet. Aktiviteter som såpeproduksjon og dyrking av tang til alginat ble nevnt[17].

Tur i felt

Dagen etter tok CARE-folkene oss med på besøk til noen utvalgte aktiviteter og grupper.

Skogplanting

Som nevnt er uttaket av virke fra skogene til brensel stort, og det første stedet vi besøkte viste hvordan det kan gå.

Et tidligere skogkledt området var blitt til noe som ligner en ørken gjennom rovdrift på grunn av behovet for brensel. Det eneste som vokser der naturlig er litt gras og noen busker som på det meste når en mann til navlen. Dette på en plass der alt biologisk ser ut til kunne å vokse med turbofart! Her har skogrådet satt i gang skogreising, i det det får små kasuarinatrær fra lokale planteskoler som viser seg å vokse i den skrinne jorda og den salte lufta i dette området, som ligger ut mot stranda og Det indiske hav.

Her hadde skogrådet forbudt beiting, og dersom det kom beitende dyr ut i området, ville eierne bli bøtelagt.

Figur 17: Området som CAREs Masood (til høyre) og en representant for det lokale skogrådet står på var tidligere skogkledt, men nå er det bare noen busker som på det meste når til midjen som ville vokse der av seg selv.  Man skulle ikke tro at det ligger kun få kilometer unna stedet der vi kjøpte mangoene! Nå planter skogrådet ut kasuarinatrær, og småtrærne som er satt ut her er dyrket fram på lokale planteskoler. I bakgrunnen: Det indiske hav.

Kurvfletting

Neste stopp var landsbyen Songambele, der en spare- og lånegruppe driver med kurvfletting. Vi ble vist hvordan kurvene ble laget: man skaffet tørket gras av en flettbar kvalitet, farget dette, flettet det til lange remser, som så ble lagt på maler atter hva det var ønsket å lage, og sydd sammen til, for eksempel, kurver eller skjermer som kunne legges over mat for å holde fluene unna. Her var REMA 1000s Hakum på plass og forklarte om sitt arbeid med å få opp kvaliteten på produktene, slik at de blir mer salgbare.

Figur 18: Når det tørre graset er flettet til remser, legges det på en mal som her, og remsene sys sammen til kurvfasong. Styreleder i SpS, Hilde F. Johansen, følger med på arbeidsprosessene.

Figur 19: Hakum Sanani, REMA 1000s mann på Pemba, forklarer hvordan kurvene som damene lager kan få bedre kvalitet og bli mer salgbare. På veggene henger kurver og insektskjermer. Sp-delegasjonens damer var svært begeistret for dem, og gjorde nærmest reint bord før vi dro!

Såpeproduksjon

Såpe er et produkt som kan lages med enkle midler, viser det seg. På Pemba har man en del gode råvarer som kan være et utgangspunkt for såpeproduksjon: kokosolje og aromatiske stoffer som nellikspiker o.l. – det skal være tilgjengelig aromatiske oljer som kan brukes i tillegg til nellik.

For å lage såpe trenger man et fett – kokosolje er tilgjengelig på Pemba – og kaustisk soda, som man rører sammen, tømmer i former og lar stå noen dager så det størkner. Til oljen kan det settes luktstoffer, som for eksempel Pembas egen nellikduft, eller annet etter som smak og behag dikterer. Resultatet blir en såpe som kjennes behagelig, og som altså også lukter godt.

CARE hadde hyret inn en mann som hadde laget såpe på Zanzibar i mange år til å lære damene i spare- og lånegruppen opp til å lage såpe av sine egne råvarer.

Figur 20: Vi var på Pemba under innhøstingen av nellikspiker, og den herlige nellikduften dukket opp mange steder. Årsaken er at spikerne blir lagt til tørk på matter ute i sola om dagen. Vi fikk ikke sett nærmere på hvordan denne grøden dyrkes, men jeg synes likevel jeg må ta med dette bildet av nellikspiker som ligger til tørk, tatt i full fart gjennom bilvinduet. Den gode julegløgg-lukta må dere legge til selv!

Figur 21: Denne mannen har arbeidet lenge med å lage såpe på Zanzibar, og er hyret inn for å lære opp damene i låne- og sparegruppene i hvordan de kan lage såpe med god lukt.

Figur 22: Såpemassen, med duftstoffer og litt farge, er tømt i former for å bli til såpestenger. Om tre dager er stengene stive nok til å tas ut av formene og deles opp i såpestykker. Kvinnene fra den lokale spare- og lånegruppen ser prosessen for første gang, og følger nøye med.

Figur 23: Såpemakeren foreleser.

Butikkutsalg

Varene fra de forskjellige gruppene i området var til salgs i en svært beskjeden butikk. Her gikk det an å få såpe, kurver, pickles som også ble produsert her, med mer – men ikke så mye mer. Vareutvalget var beskjedent.

Figur 24: Dette er et utsalg for varene som de lokale spare- og lånegruppene har produsert.

Alginatproduksjon

Alginater er mye brukt i produksjon av matvarer med mer. Tørt alginat kan suge til seg 25 ganger sin egen vekt i vann, om det får tid på seg til å svelle. På Pemba kan man dyrke en tangart som er god til å lage alginat av, og det på en enkel måte: Man stikker tangbiter inn i tau, strekker tauet ut i havvannet på grunna innafor korallrevene som omslutter øya, og så vokser det fram tang som kan høstes om et par tre måneder. Etter at tangen er høstet, tørkes den, og selges til alginatproduksjon.

Dette er en næring som er truet på flere måter, og ikke bare av alginatproduksjon andre steder.

Et problem er at det finnes bare en oppkjøper, som altså er monopolist, og det presser prisene som damene får for den tørkede tangen ned. Det er fire firmaer som har lisens til å kjøpe opp tørket tang på Unguja og Pemba, men de har med myndighetenes samtykke delt øyene mellom seg, slik at de unngår konkurranse.

For det andre er Pemba med sine korallrev i ferd med å bli oppdaget som er dykker- og ferieparadis. Derfor kommer internasjonale luksushotellfirmaer inn og kjøper store strandområder, og kvinnene og deres beskjedne industri trenges derfor bort fra strendene de er avhengige av. Det kan være grunn til å tvile på om disse hotellkjedene legger igjen noe som er av særlig verdi for lokalsamfun­nene der de får etablere seg.

Figur 25: Nysanket tang ligger til tørk, for å bli til alginat.

Kassava og peanøtter

Siste stopp var hos to bondefamilier som driver med peanøtter og kassava. Peanøtter er peanøtter som vi kjenner dem, og som vokser i stor fart på en plass som Pemba: tre måneder etter at de er plantet, kan de høstes. Peanøttplantene kan også binde nitrogen i jorda, slik at de fungerer som gjødning, og dette kan en plante som kassava, som er virkelig en av de viktigste plantene for matforsyningen i Afrika, nyte godt av. Kassava-røttene har noen knoller som kan minne om potet, og de fungerer da også som poteter i kostholdet, men de har en litt forskjellig tekstur og en mer nøtteaktig smak enn poteten.

Figur 26: Dette ekteparet hypper i en åker der det er plantet både kassava (de høyeste plantene) og peanøtter (med mindre blader, nede på bakken). Peanøttplantene binder nitrogen og skaffer slik næring til kassava'en, i tillegg til å være en salgsvare i seg selv. Peanøttene kan høstes etter tre måneder, mens kassava’en trenger minst åtte måneder med varmt vær før den kan høstes.

Figur 27: Noen og enhver kan bli i godt humør av slike peanøtter og en så blid dame! Det er veldig løst jordsmonn, så det er tilsynelatende bare å ta tak i peanøttplanten, dra opp og riste litt, og så har du de velsmakende nøttene som ses her.

Kasa Beach

Fra Pemba dro vi tilbake til Dar es Salaam, for undertegnede heldigvis ikke før jeg hadde opplevd en solnedgang fulgt av kveldstrekket til titusenvis av flygende hunder fra taket på hotellet der vi bodde. De flygende hundene er noen store, fruktspisende flaggermus.

Figur 28: Utsikten fra takterrassen på hotellet vårt, Sarrok's Annex i Wete, Pemba, like etter solnedgang.

Da de flygende hundene begynte sitt trekk, var det så mørkt at det ikke var mulig å få gode bilder av dem. Dessverre, for de var et syn vi gjerne skulle ha delt med andre.

Men, vi dro altså tilbake til Dar es Salaam, og videre til Kasa Hideaway, et feriested førti kilometer lengre sør på kysten som drives av vår lett eksentriske landsmann Egil Wisløff Nilssen.

- Egil ordner det! var et omkved vi hørte en del ganger fra Inger og Anne Marie, når det var spørsmål om hvordan de litt kompliserte logistiske problemstillingene og andre utfordringene  vi støtte på underveis skulle løses. Egil er en misjonærsønn oppvokst i Kina, og har en mangslungent liv bak seg i nødhjelpsarbeid og i andre sammenhenger i Afrika.  Han er altså vant med å ordne opp i uoversiktlige situasjoner i utviklingsland, og støtten fram ham og hans pålitelige drosjesjåfør­forbindelse Witkin bidro antakelig en god del til å gjøre vårt program gjennomførbart.

Figur 29: Trehuset, i et cashewnøttetre på Egil Wisløff Nilssens Kasa Beach Hideaway.

Nå er Egil blitt pensjonist, og han har kjøpt opp to og en halv kilometer strand i Tanzania der skilpadder – kasa på Swahili – går i land for å legge egg. Skilpaddene er en truet art, og han har fått lokalbefolkningen med på tiltak for å beskytte dem og eggene deres.

På denne stranda er Egil «beach bum», som han kaller det, men ikke desto mindre har han gått i gang med å bygge opp sitt «hideaway» av korallstein og lokale materialer. Resultatet er en plass der man kan bo i hytter med moderne fasiliteter, få god mat og drikke, ligge på stranda og sole seg, eller gå på tur med Egil og lære mer om hans vidløftige planer for stedet. Undertegnede ble forlagt i Kasas Tree House, som befinner seg oppe i et cashewnøttetre. Det kan kanskje illustrere Egils tilnærming til livet, eller i alle fall til hotellbygging?

Trehuset har strøm, vann og vannklosett. Tv mangler, men man kan se solen gå opp og ned i stedet!

Figur 30: Soloppgangen sett fra verandaen på trehuset.

Der er mer i samme ånd. På stranda har han dratt i land en gammel arabisk dhow, satt palmetak på, og på dekket har han innredet restaurant og bar der man kan sitte og skue ut over havet. Han bruker ellers gamle båter som byggemateriale på anlegget sitt – de bøyde og krokete formene av spanter og skrog finnes igjen i senger og innredning, og som byggematerialer ellers. Så har han samlet sammen plastsøppel, malt det opp og blandet med knust korallstein, varmet det hele opp til plasten smelter, og brukt den resulterende massen til å støpe heller til gangveier og takstein.

Han kaller huset han bor i for Waterfall House, og planene hans her kan nevnes som eksempel på hvordan han tenker.  Han vil anlegge en dam med fontene ved resepsjonen på Kasa. Vannet fra denne vil han lede ned bakken og inn i andre etasje i huset der han bor, slik at det kan falle som en foss ned til første etasje. Derfra skal det pumpes tilbake opp i dammen igjen, ved hjelp av energi fra solcellepaneler.

Det finnes ellers mer om hans prosjekt på http://www.kasabeach.com/, og bilder fra stedet på https://picasaweb.google.com/KasaBeach/KasaBeachHideaway.

Figur 31: På dekket til Egil Wisløff Nilssens arabiske dhow kan man få mat og drikke, og se på havet.

Figur 32: Magne Rifsgård fra Meland Sp på Kasa Beach. Den dhow’en som Egil Wisløff Nilssen har dratt på land for å bruke som restaurant og bar i bakgrunnen.

Figur 33: Egil Wisløff Nilssen, tidligere bistandsarbeider i mange sammenhenger, inklusive utenlandssjef i Norsk Folkehjelp i flere år og også en periode fungerende generalsekretær i samme. Nå pensjonist, skolestyremedlem, hotellgründer og "beach bum".

Figur 34: Treet jeg bodde i på Kasa beach er altså et cashewnøttetre, og nedenfor ses en cashewnøttefrukt (til venstre) som vokser sammen med nøtten (til høyre). Iflg Egil smaker frukten godt, så apene liker den, mens skallet på nøtten smaker vondt og er giftig, så den kaster apene. Og det giftige skallet skal også være grunnen til at det koster litt å få tak i nøttene som sitter inni, slik at nøttene blir forholdsvis dyre.

Wisløff Nilsen har tydeligvis blandet seg inn i lokalsamfunnet i landsbyen som ligger nærmest hans Kasa Beach Hideaway, og som heter Kitagaa. Han er medlem i et skolestyre, sysselsetter lokale håndverkere, får alle med på å passe på skilpaddene og eggene deres på stranda, lært dem å lage gulost som blir solgt til hoteller inne i Dar es Salaam, og det har også blitt tatt opp en liten spillefilm der handlingen har kjærlighet, fiskeri og malaria som ingredienser i landsbyen og på stranda. Sp-fok som kommer innom har en liten tradisjon med å ta med gaver som han fordeler viere. Jeg hadde tatt med noen t-skjorter med logoen til Norsk tjenestemannslag (NTL) på, og disse befinner seg nå rundt omkring i landsbyen. Tanken var å gi dem til dem vi kom i kontakt med på de politiske delene av turen, men jeg ble i grunnen frarådet å gjøre det. Det å delta i politisk arbeid i regi av utviklings­prosjekter skulle ikke motiveres av utsiktene til å få milde gaver fra prosjektarrangørene, er resonnementet.

Tanzaniansk politikk

Siste kveld hadde vi en forelesning om tanzaniansk politikk ved Benson Bana fra universitetet i Dar es Salaam. Dr. Bana fortalte at det er 26 forskjellige store stammer i Tanzania, og mange hundre stammer om man teller de små stammene også, men at man gjennom de 50 årene siden frigjøringen fra det britiske koloniherredømmet hadde skapt en nasjon som har lite av de problemene man ellers forbinder med Afrika. Han tilskrev dette til at begreper som fred, harmoni, stabilitet, fellesskap og solidaritet er forankret som nasjonale verdier. Den nasjonale styringen er relativt god etter afrikansk standard – menneskerettene respekteres, det samme gjelder lover og rettsvesen, og det er skille mellom rettsvesenet, regjeringen, parlamentet og pressen.  Man har pressefrihet.

Det er valg hvert femte år, sist i 2010. Før valget ble det skrevet et nytt kapitel i landets historie, i det parlamentet reiste seg og avsatte statsministeren.

Figur 35: Vi var to kvelder hos Egil på Kasa, og den siste kvelden fikk vi besøk av dr. Benson Bana fra universitetet i Dar es Salaam, der han er forskningsleder innen politikk.

Det var ett poeng i presentasjonen som var det dr. Bana trodde var den største faren for freden i Tanzania: Eierskap til nasjonale ressurser. Problemene han nevnte dreide seg om 1) gruvesektoren, 2) tilgang til land og 3) uten­landske investorer[18]. Han gikk ikke mer i detaljer, men jeg fikk en forståelse av at han mente dette var den største trusselen mot fred og stabilitet i Tanzania. For meg er det en tråd å knytte dette til kommentarene som kom om rettigheter til land i forbindelse med oljeutbyggingen i Mtwara og til damene som dyrket tang til alginat på Pemba, men som kan bli trengt vekk fra strendene av internasjonalt finansierte luksushoteller.[19]

Tilbake til Norge via Dar

14. desember var vi igjen tilbake i Dar es Salaam, denne gang for at de fleste av oss skulle dra tilbake til Norge. Vi fikk rom på et hotell for dagen, og dro så av sted til et treskjærermarked. For, som tidligere fortalt: Makonde-stammen, som dominerer i og rundt Mtwara, er viden berømt for sine treskjærerferdigheter. Det har ført til at mange av de makondene som kan skjære i tre har flyttet til Dar, der de sitter og lager ting som de hovedsakelig selger til turister.

Vi kom altså inn på salgsområdet, med massevis av små boder som var fulle av trefigurer i umiskjennelig makonde-stil. Jeg gikk inn i den første, den beste boden, og kom i kontakt med et par tilsynelatende greie men svært salgskåte karer. De spurte om jeg ville se treskjærerne i arbeid, og det ville jeg. Vi passerte gjennom et trangt smug og ut i et område ved siden av salgsområdet der hundrevis av treskjærere satt og skar sine figurer. Det er noen svært  beskjedent utstyrte verksteder de har.

Figur 36: Her sitter makonde-treskjærerne på bakken i Dar es Salaam og skjærer tre på tradisjonelt vis.

Råmaterialet de bruker er for det meste ibenholt, et treslag som er svært hardt og tungt. Størrelsene på utskjæringene er stort sett tilpasset turistkofferter. Motivene er også gjerne turistvennlige, og ikke så tett knyttet til den opprinnelige, animistiske troen deres, slik de figurene var som gjorde dem og kunsten deres berømte.

Figur 37: Figurene som skjæres er stort sett tilpasset turistkofferter i størrelse, men ikke alle.

De to selgerne fikk meg med inn i noe som de kalte et kunstnerutsalg. Der plukket jeg ut tre figurer som jeg syntes lignet på den opprinnelige makonde-kunsten, og tenkte å kjøpe dem. Jeg ba om en pris, og fikk en som jeg syntes var høy, så jeg satte kursen tilbake til bilen. Men da protesterte salgsvennene. Det var ikke slik det skulle være! Jeg skulle foreslå en pris som lå under deres, og så skulle vi forhandle! Så her fikk jeg altså coaching i pruting på kjøpet.

Etter litt forhandlinger havnet vi på en pris på 400 000 tanzanianske shilling. Så mye hadde jeg ikke, jeg hadde bare 100 000,-. Jeg måtte i en kontantautomat. Jeg dro av gårde til sjåføren vår, selgerne hang på som igler, vi fant en automat, og den ville bare gi meg 200 000,-. Det fikk jeg, vi dro tilbake til salgsbodene, og jeg sa at jeg hadde 300 000,-, og that’s it.

Prisen ble uten videre forhandlinger 300 000,- for tre ganske ålreite figurer. Vel 1100,- i norske penger skulle det bli.

Figur 38: Makonde-figurene jeg kjøpte.

I etterkant har jeg lurt litt på dette. Det virket som om det var veldig mykt i sluttfasen av forhandlingene. De kunne jo ha tatt en figur ut, og avtalt en pris som sto i stil med den opprinnelige stykkprisen? Eller hadde det noe å gjøre med at jeg denne dagen var kledd i bare svarte klær?

Uansett, etter en siste kveld på restaurant i Dar dro vi tilbake til Norge, igjen via Schiphol.